På 1400-tallet utgjorde Kinas økonomi ca 1/3 av verdensøkonomien. I 1950 bikket de under 4 prosent og i dag er de tilbake på ca 18 prosent, likt med USA, men med en befolkning som er fire ganger større. Produktivitets-potensialet og vekstpotensialet er altså enormt.
Hovedårsaken til comebacket har vært omleggingen fra planøkonomi til markedsøkonomi. Ingen land, kanskje med unntak av Japan, Singapore og et par andre små land, har en humankapital som kan måle seg med Kinas. Hva som bor i denne humankapitalen har begynt å vise seg, men vil ikke utspille seg fullt ut før i slutten av dette århundret. Spørsmålet er ikke om vi kommer til å bli akterutseilt, men hva vi gjør når vi blir det.
Faktum er at vi ikke vil være alene om å bli det. USA merker det allerede. I Tyskland er veksten på vei ned og Frankrike strever med å modernisere seg i takt med det den nye virkeligheten vil kreve av dem. Storbritannia trenger vi ikke en gang å nevne. Økonomiene som dominerte i siste halvdel av forrige århundre, er alle bare litt utfordret av Kina. Når det skjer for alvor, vil konkurransen intensiveres, også mellom Norge og sine vestlige handelspartnere. Derfor må man forberede seg på denne virkeligheten nå.
USA sin respons er nå en oppdemmingspolitikk. Denne politikken støttes til dels helt åpent av svært mange andre land som er enige i at Kina har fått konkurrere seg fram med virkemidler som ikke fremmer likeverdig konkurranse. Problemet er bare at USAs politikk ikke vil virke på lang sikt. Kina vil dominere verden, men det vil bare ta litt lenger tid.
Her er syv råd til norske myndigheter:
1: Beskytt kunnskapen!
Kina investerer tungt i infrastruktur. Ønsker man å konkurrere med Kina på vareproduksjon i framtiden, vil man ikke kunne gjøre det på leveringstid og kvalitet. Der man ikke har opplagte strategiske naturgitte fortrinn, må man gjøre det på innovasjon og kunnskap. Denne kunnskapen skaffer Kina seg i dag ved å kjøpe opp virksomheter. Elkem og Ekornes er slike eksempler. I noen tilfeller vil ikke selskapene være til salgs. Slike selskaper er opplagte mål for industrispionasje. Dette gjelder selskaper med statlig eierskap, eller familieeide selskaper slik som Jotun.
Norge bør langt tydeligere identifisere kunnskap av nasjonal interesse, og sikre at denne ikke kompromitteres. I dag er dette i for stor grad overlatt til tilfeldighetene, og man er for godtroende. Staten må ta en langt større rolle her, og også være i stand til å gjøre offensive forebyggende operasjoner. Man bør også vurdere om det kan være hensiktsmessig å bistå norsk næringsliv med kontraspionasje.
2: Spiss handelsstrategien!
Eksportverdien av norsk olje og gass utgjør opptil 60 prosent av norsk eksport. Slik vet vi at det ikke vil være i framtiden. Det er derfor behov for mer langsiktig statlig strategisk tenkning om hvor Norge skal være i verdensøkonomien i framtiden, og hva som skal bringe oss dit. Hvilke markeder tenker vi at skal være våre viktigste eksportmarkeder i framtiden? Hvilken fordeling mellom markeder er viktig for å spre risiko? Hvordan planlegger vi for ønsket risiko, vekst og markedseksponering?
3: Modernisér!
Mye av årsaken til Kinas raske vekst har vært pragmatisk lederskap og langsiktig strategisk tenkning. I et demokrati som vårt vil lobbyister og kortsiktige populistiske valgkampsaker i større grad få dominere, og de store viktige moderniseringsprosjektene uteblir. Dette svekker norsk konkurranseevne. Dagens infrastruktur hjelper oss ikke. Fiber samt jernbane for gods og folk er det viktigste, og bør være på plass innen 2030. Herunder lyntog fra Trondheim til Kristiansand og fra Bergen til Oslo og videre til København.
Det samme gjelder forsvaret, og da primært vår etterretning, spesialstyrker og myke makt.
4: Sats på noe Kina trenger
Dette gjelder i vid forstand. Om vi ønsker å ta del i Kinas videre vekst og forming av verdenssamfunnet, må vi gjøre oss uunnværlige. Vi må også opptrå lojalt, men ikke blindt lojalt. Det siste er en vanskelig balansegang, og er enklere å lykkes med desto mer unnværlige vi gjør oss. Statens Pensjonfond Utland kan spille en rolle her, det samme kan Arktis og diplomatisk evne til å påvirke i konflikter med USA og andre.
5: Øk den kulturelle påvirkningen
Norge har interesse av å påvirke Kina kulturelt. Eksempler på norske referanser i Kina i dag er laks, Haruki Murakamis "Norwegian Wood", Skam, Fredsprisen, Ibsen, osv. Her kan vi gjøre en langt større innsats. Dette kan skje både gjennom introduksjonsprogrammer for kinesiske studenter i Norge, ved turistpåvirkning og ved påvirkning i Kina. Dette innebærer også å styrke de kulturelle båndene mellom landene på en aktiv og ikke passiv måte, samt påvirke holdninger og preferanser til vår fordel.
6: Styrk kinesiskopplæringen i skolen
Kinesisk og engelsk bør likestilles i norsk språkundervisning. Språk som tysk, spansk og fransk er så lite forskjellige fra engelsk og norsk at disse språkene vil man enklere kunne lære seg i ettertid, eller gjennom senere studier. Kinesisk er imidlertidig så krevende, at det bør inn tidlig for å skape en grunnleggende forståelse.
7: Les "Kunsten å krige"
Boken vil gi en viss innsikt i mentaliteten bak Kinas comeback.
Hovedårsaken til comebacket har vært omleggingen fra planøkonomi til markedsøkonomi. Ingen land, kanskje med unntak av Japan, Singapore og et par andre små land, har en humankapital som kan måle seg med Kinas. Hva som bor i denne humankapitalen har begynt å vise seg, men vil ikke utspille seg fullt ut før i slutten av dette århundret. Spørsmålet er ikke om vi kommer til å bli akterutseilt, men hva vi gjør når vi blir det.
Faktum er at vi ikke vil være alene om å bli det. USA merker det allerede. I Tyskland er veksten på vei ned og Frankrike strever med å modernisere seg i takt med det den nye virkeligheten vil kreve av dem. Storbritannia trenger vi ikke en gang å nevne. Økonomiene som dominerte i siste halvdel av forrige århundre, er alle bare litt utfordret av Kina. Når det skjer for alvor, vil konkurransen intensiveres, også mellom Norge og sine vestlige handelspartnere. Derfor må man forberede seg på denne virkeligheten nå.
USA sin respons er nå en oppdemmingspolitikk. Denne politikken støttes til dels helt åpent av svært mange andre land som er enige i at Kina har fått konkurrere seg fram med virkemidler som ikke fremmer likeverdig konkurranse. Problemet er bare at USAs politikk ikke vil virke på lang sikt. Kina vil dominere verden, men det vil bare ta litt lenger tid.
Her er syv råd til norske myndigheter:
1: Beskytt kunnskapen!
Kina investerer tungt i infrastruktur. Ønsker man å konkurrere med Kina på vareproduksjon i framtiden, vil man ikke kunne gjøre det på leveringstid og kvalitet. Der man ikke har opplagte strategiske naturgitte fortrinn, må man gjøre det på innovasjon og kunnskap. Denne kunnskapen skaffer Kina seg i dag ved å kjøpe opp virksomheter. Elkem og Ekornes er slike eksempler. I noen tilfeller vil ikke selskapene være til salgs. Slike selskaper er opplagte mål for industrispionasje. Dette gjelder selskaper med statlig eierskap, eller familieeide selskaper slik som Jotun.
Norge bør langt tydeligere identifisere kunnskap av nasjonal interesse, og sikre at denne ikke kompromitteres. I dag er dette i for stor grad overlatt til tilfeldighetene, og man er for godtroende. Staten må ta en langt større rolle her, og også være i stand til å gjøre offensive forebyggende operasjoner. Man bør også vurdere om det kan være hensiktsmessig å bistå norsk næringsliv med kontraspionasje.
2: Spiss handelsstrategien!
Eksportverdien av norsk olje og gass utgjør opptil 60 prosent av norsk eksport. Slik vet vi at det ikke vil være i framtiden. Det er derfor behov for mer langsiktig statlig strategisk tenkning om hvor Norge skal være i verdensøkonomien i framtiden, og hva som skal bringe oss dit. Hvilke markeder tenker vi at skal være våre viktigste eksportmarkeder i framtiden? Hvilken fordeling mellom markeder er viktig for å spre risiko? Hvordan planlegger vi for ønsket risiko, vekst og markedseksponering?
3: Modernisér!
Mye av årsaken til Kinas raske vekst har vært pragmatisk lederskap og langsiktig strategisk tenkning. I et demokrati som vårt vil lobbyister og kortsiktige populistiske valgkampsaker i større grad få dominere, og de store viktige moderniseringsprosjektene uteblir. Dette svekker norsk konkurranseevne. Dagens infrastruktur hjelper oss ikke. Fiber samt jernbane for gods og folk er det viktigste, og bør være på plass innen 2030. Herunder lyntog fra Trondheim til Kristiansand og fra Bergen til Oslo og videre til København.
Det samme gjelder forsvaret, og da primært vår etterretning, spesialstyrker og myke makt.
4: Sats på noe Kina trenger
Dette gjelder i vid forstand. Om vi ønsker å ta del i Kinas videre vekst og forming av verdenssamfunnet, må vi gjøre oss uunnværlige. Vi må også opptrå lojalt, men ikke blindt lojalt. Det siste er en vanskelig balansegang, og er enklere å lykkes med desto mer unnværlige vi gjør oss. Statens Pensjonfond Utland kan spille en rolle her, det samme kan Arktis og diplomatisk evne til å påvirke i konflikter med USA og andre.
5: Øk den kulturelle påvirkningen
Norge har interesse av å påvirke Kina kulturelt. Eksempler på norske referanser i Kina i dag er laks, Haruki Murakamis "Norwegian Wood", Skam, Fredsprisen, Ibsen, osv. Her kan vi gjøre en langt større innsats. Dette kan skje både gjennom introduksjonsprogrammer for kinesiske studenter i Norge, ved turistpåvirkning og ved påvirkning i Kina. Dette innebærer også å styrke de kulturelle båndene mellom landene på en aktiv og ikke passiv måte, samt påvirke holdninger og preferanser til vår fordel.
6: Styrk kinesiskopplæringen i skolen
Kinesisk og engelsk bør likestilles i norsk språkundervisning. Språk som tysk, spansk og fransk er så lite forskjellige fra engelsk og norsk at disse språkene vil man enklere kunne lære seg i ettertid, eller gjennom senere studier. Kinesisk er imidlertidig så krevende, at det bør inn tidlig for å skape en grunnleggende forståelse.
7: Les "Kunsten å krige"
Boken vil gi en viss innsikt i mentaliteten bak Kinas comeback.
RSS Feed