| Du har kanskje hørt om det. Det grønne skiftet. Men hva er det egentlig? En definisjon som ofte brukes på det grønne skiftet er: Overgangen fra et samfunn basert på bruk av fossil energi til et samfunn basert på bruk av fornybar energi. Det kan da være interessant å spørre seg hvor langt vi har kommet med dette skiftet i Norge. Svaret er at halvparten av vårt energiforbruk fremdeles er fossilt. I tillegg eksporterer vi store mengder olje, gass og kull som konsumeres andre steder i verden. |  |
Altså har vi en lang vei å gå.
Ut fra det vi vet om klimaendringene og drivkreftene bak disse, burde Det grønne skiftet vært i sentrum for den pågående kommunevalgkampen. For klimaendringene og miljøpolitikken påvirker ikke bare gjennomsnittsværet, men også flyktningestrømmer, befolkningsutviklingen og sikkerhetspolitikken vår. Dette er kanskje ikke veldig sexy velgersaker, men paradoksalt nok saker som det vil være svært mye dyrere og vanskeligere å gjøre noe effektivt med når utfordringene først har eskalert. Derfor bør det også være et politisk og moralsk ansvar for våre politiske partier å løfte fram disse sakene som vil påvirke oss alle, men som et normalisert kortsiktig politisk bilde ikke fanger opp.
Jeg maner derfor til litt holistisk og langsiktig tenkning på tvers av partigrensene.
-Vi trenger et UD som gjennom sin bistands- og utenrikspolitikk tør å si at en mindre familie er en mer bærekraftig familie, og som gis mulighet til å hjelpe til i nærområdene der ressursgrunnlaget er truet av overbefolkning. Alternativet er å fortsette å forundres over at flyktningestrømmene og lidelsene øker radikalt når ubalansen mellom naturgrunnlaget og belastningen vi mennesker står for eksponeres gjennom krig og konflikt.
Vi trenger en innvandrings- og familiepolitikk som stimulerer til en reduksjon i fødselsraten i Norge, slik at vi kan ta i mot og hjelpe flere uten at det går ut over naturverdiene og miljøet der vi bor. Dette kan skje gjennom adopsjon, arbeidsinnvandring og eksempelvis gjennom å ta i mot kvoteflyktninger.
Vi trenger en grønn skatte-, avgifts- og investeringspolitikk som gir incentiver til investeringer som er miljømessig bærekraftige, og som hindrer og forebygger skatteunndragelser og svart arbeid mer effektivt enn i dag. Vi må også sikre at subsidiene innen petroleumsnæringen og landbruket fjernes, eller innrettes slik at de bidrar til en nedbygging av det vi ønsker mindre av, og en oppbygging av det vi ønsker mer av. Avgiftspolitikken bør selvsagt også innrettes aktivt for å gjøre det enklere å velge miljøvennlig. Over halvparten av verdens største økonomier er multinasjonale bedrifter. Resten er land. Norge bør demme opp for deres lobbyisme sterkere enn i dag.
Videre trenger vi en boligpolitikk der det bygges høyere og tettere ved kollektivknutepunktene og i byene, og hyttefelt bør ikke kunne anlegges eller utvikles om det ikke er etablert gode kollektivforbindelser. Distriktspolitikken er dårlig miljøpolitikk og bør skrotes. Byplanleggingen må forøvrig fornyes kraftig, og man må tenke helt nytt på samferdselsområdet.
Norsk forsvarspolitikk er klar for en fornyelse og er unødvendig partisk. Økt nøytralitet bør vurderes sett i lys av hva våre bidrag internasjonalt har skapt av lidelser og varig ustabilitet. Ustabilitet bidrar til en dårligere forvaltning av naturressursene.
Vi trenger også en reform i utdanningspolitikken på alle nivåer der holdningsskapende arbeid og miljø tar en langt større plass enn i dag. Praktisk miljøarbeid bør inngå som en naturlig del av dette. Framtidens ledere utdannes i dag ofte helt uten elementær kunnskap om miljø, og uten å kjenne til hvordan vår livsstil og vårt konsum faktisk påvirker kloden. I seg selv er dette katastrofalt for tiden vi går inn i.
Om vi lar være å gjøre politiske endringer som foreslått ovenfor, så vil det ha konsekvenser. Faktisk har det allerede store konsekvenser som de etablerte partiene i norsk politikk i dag sier ja til. Spørsmålet er kanskje bare hvor inderlig vel vi skal tåle den urett som ikke rammer oss selv - inntil vi selv blir rammet, eller forstår at vi er rammet.
Ut fra det vi vet om klimaendringene og drivkreftene bak disse, burde Det grønne skiftet vært i sentrum for den pågående kommunevalgkampen. For klimaendringene og miljøpolitikken påvirker ikke bare gjennomsnittsværet, men også flyktningestrømmer, befolkningsutviklingen og sikkerhetspolitikken vår. Dette er kanskje ikke veldig sexy velgersaker, men paradoksalt nok saker som det vil være svært mye dyrere og vanskeligere å gjøre noe effektivt med når utfordringene først har eskalert. Derfor bør det også være et politisk og moralsk ansvar for våre politiske partier å løfte fram disse sakene som vil påvirke oss alle, men som et normalisert kortsiktig politisk bilde ikke fanger opp.
Jeg maner derfor til litt holistisk og langsiktig tenkning på tvers av partigrensene.
-Vi trenger et UD som gjennom sin bistands- og utenrikspolitikk tør å si at en mindre familie er en mer bærekraftig familie, og som gis mulighet til å hjelpe til i nærområdene der ressursgrunnlaget er truet av overbefolkning. Alternativet er å fortsette å forundres over at flyktningestrømmene og lidelsene øker radikalt når ubalansen mellom naturgrunnlaget og belastningen vi mennesker står for eksponeres gjennom krig og konflikt.
Vi trenger en innvandrings- og familiepolitikk som stimulerer til en reduksjon i fødselsraten i Norge, slik at vi kan ta i mot og hjelpe flere uten at det går ut over naturverdiene og miljøet der vi bor. Dette kan skje gjennom adopsjon, arbeidsinnvandring og eksempelvis gjennom å ta i mot kvoteflyktninger.
Vi trenger en grønn skatte-, avgifts- og investeringspolitikk som gir incentiver til investeringer som er miljømessig bærekraftige, og som hindrer og forebygger skatteunndragelser og svart arbeid mer effektivt enn i dag. Vi må også sikre at subsidiene innen petroleumsnæringen og landbruket fjernes, eller innrettes slik at de bidrar til en nedbygging av det vi ønsker mindre av, og en oppbygging av det vi ønsker mer av. Avgiftspolitikken bør selvsagt også innrettes aktivt for å gjøre det enklere å velge miljøvennlig. Over halvparten av verdens største økonomier er multinasjonale bedrifter. Resten er land. Norge bør demme opp for deres lobbyisme sterkere enn i dag.
Videre trenger vi en boligpolitikk der det bygges høyere og tettere ved kollektivknutepunktene og i byene, og hyttefelt bør ikke kunne anlegges eller utvikles om det ikke er etablert gode kollektivforbindelser. Distriktspolitikken er dårlig miljøpolitikk og bør skrotes. Byplanleggingen må forøvrig fornyes kraftig, og man må tenke helt nytt på samferdselsområdet.
Norsk forsvarspolitikk er klar for en fornyelse og er unødvendig partisk. Økt nøytralitet bør vurderes sett i lys av hva våre bidrag internasjonalt har skapt av lidelser og varig ustabilitet. Ustabilitet bidrar til en dårligere forvaltning av naturressursene.
Vi trenger også en reform i utdanningspolitikken på alle nivåer der holdningsskapende arbeid og miljø tar en langt større plass enn i dag. Praktisk miljøarbeid bør inngå som en naturlig del av dette. Framtidens ledere utdannes i dag ofte helt uten elementær kunnskap om miljø, og uten å kjenne til hvordan vår livsstil og vårt konsum faktisk påvirker kloden. I seg selv er dette katastrofalt for tiden vi går inn i.
Om vi lar være å gjøre politiske endringer som foreslått ovenfor, så vil det ha konsekvenser. Faktisk har det allerede store konsekvenser som de etablerte partiene i norsk politikk i dag sier ja til. Spørsmålet er kanskje bare hvor inderlig vel vi skal tåle den urett som ikke rammer oss selv - inntil vi selv blir rammet, eller forstår at vi er rammet.
ABC Nyheter
Bildet ovenfor er fra Notodden og viser konsekvensene av en av mange ekstremværhendelser i 2014. Omfanget her er bagatellmessig sammenlignet med hva som venter oss i årene som kommer.
NB: Torbjørn Bjønness er passivt medlem i Miljøpartiet de grønne og Høyre.
RSS Feed