​Så kom den ønskede avklaringen av hvilken strategi myndighetene fører på Debatten. Det jeg etterlyste var et valg mellom to strategier:

1. Stoppe spredningen helt (Strategi 1). Populærbegrep: "Slå ned".
2. Skape gruppeimmunitet ved å sikre et håndterbart antall smittede inntil dette inntreffer - eller at man får en vaksine (Strategi 2). Populærbegrep: "Kjøpe seg tid" (Jfr FHI). 

Bent Høie bekreftet på NRK at de går for strategi 1. Ser man på tiltakene som er iverksatt, så vil man ikke lykkes. Som jeg var inne på i mitt forrige blogginnlegg, så mangler det ressurser, smittevernutstyr for befolkningen, samt testkapasitet. Det er også grunn til å stille spørsmålstegn til om Bent Høie faktisk forstår hva denne strategien krever, eller om det bare er en fager målsetting man tilstreber. Realitetsorienteringen er i alle fall på plass hos Camilla Stoltenberg i FHI, noe som er gledelig og trolig et utslag av de skal være upolitiske. I handling står de allikevel sammen. 

For faktum er at det per nå ikke er mulig å gjennomføre strategi 1. I praksis er det derfor strategi 2 som føres. Ressurssituasjonen kan endre seg, men det er ikke utsikter til dette de neste to månedene, kanskje vil det ikke være gjennomførbart overhodet. Hva betyr så dette?

Dette betyr at vi vil ha smitte i befolkningen i lang tid framover, og at samfunnet ikke vil komme tilbake til det normale før en effektiv vaksine foreligger. Dette vil som vi vet, i beste fall kunne ta 1-2 år. Spørsmålet er da hva vi gjør for å motvirke innenlands og internasjonale konsekvenser av dette.

Det er nå en diskusjon om barnehager, grunnskole, videregående og universiteter bør åpnes. Med dagens faktisk førte strategi er dette fullt mulig. Spesielt fordi vi ser en utflating i antall innleggelser, at barn og unge i liten grad innlegges og fordi dødsraten i denne gruppen er lav. En åpning bør skje på bl.a. følgende premisser:

• Ansiktsmasker bør benyttes i situasjoner man omgår folk man ikke kjenner, når distansering ikke er mulig. Ansiktsmasker må gjøres tilgjengelige for de dette gjelder. Om dette ikke kan frambringes, må denne gruppen få tilbud om hjemmeundervisning. Dette vil kunne gjelde på kollektivtransport, etc. 
  
  
• Risikogrupper bør få tilbud om hjemmeundervisning. Dette gjelder barn og unge med underliggende sykdommer, og barn og unge med foreldre med underliggende sykdommer, samt barn og unge med en eller flere foreldre som er 60 år eller eldre. 
  
  
• Det bør vurderes å åpne for hjemmeundervisning for familier som ønsker dette ut april måned.
  
  
• Åpningen bør skje fra 20. april og fram til sommerferien, i kombinasjon med testing av de som ønsker test.

For Oslo vil det muligens være hensiktsmessig å avvente med en åpning til 4. mai. Perioden skolene vil være åpne før sommerferien, vil dermed uansett være kort. Universiteter og høyskoler bør med fordel holde stengt fram til sommeren for å lette presset på kollektivtransportsystemene og for å minste folketettheten. En sommerevaluering vil avgjøre om samme regime kan fortsette fra høsten av, og om det eventuelt må strammes inn, eller om man kan lempe opp noe mer. 

Datoene bør kommuniseres så raskt de foreligger. Det vil gi både familier og bedrifter nødvendig forutsigbarhet. 

Med en forbedret ressurssituasjon kan sommermånedene benyttes til å iverksette strategi 1 om man ønsker dette, og forstår hva det krever. Kina som har lyktes med en slik strategi, har ikke åpnet etter lockdown før etter 20 dager uten nye smittetilfeller. De smittetilfellene Kina har i dag, er i hovedsak tilfeller som importeres fra utlandet med fly, og som uansett settes i karantene. 

Hva gjelder åpning av tjenesteytende virksomheter, så kan man vurdere dette så lenge sosial distansering og smittevernhensyn kan opprettholdes og ivaretas. I tillegg bør slike tilbud ha oppslag med varsler til risikogrupper. I alle tilfeller må omfattende blindtesting gjennomføres og restriksjoner innføres om testresultatene indikerer dette. 

Det er også et spørsmål hva som er gjennomførbart. Vil lærere gå på jobb? Vil foreldre sende barna på skolen? Derfor er det også at jeg anbefaler frivillighet fram til sommeren. Da vil lærere og annet personell med helseangst, eller i risikogruppene, kunne fokusere på hjemmeundervisning, mens øvrige kan delta mer aktivt.

Når man ser at smittetallene og sykdomstilfellene ikke får det omfanget man frykter, vil tilliten også til at man kan sende barna på skolen også øke. Premisset er altså at det testes hyppig, og at korrigerende tiltak innføres straks ved behov. 

Andre måter å gjøre dette på er selvsagt også mulig, men de vil slik jeg vurderer det, skade samfunnet mer. ​

COVID-19 berører oss alle. Her kommer jeg inn på en del forhold ved epidemien som kan tjene som forbedringsområder eller være til ettertanke. 

Informasjon
Informasjonen om COVID-19 i media har vært heller dårlig. COVID-19 (COronaVIrus Disease-2019) er en smittsom sykdom forårsaket av et nylig oppdaget coronavirus. Andre kjente coronavirus er SARS CoV og MERS CoV oppdaget første gang i utbrudd i hhv 2002-2004 og 2012-2014. De første coronavirusene som smitter til mennesker ble imidlertid oppdaget allerede på 1960-tallet, og ​​totalt kjenner vi nå til syv slike, hvorav de fire mindre alvorlige omtales som 229E, NL63, OC43 og HKU1. 

Å omtale COVID-19 som et influensavirus er direkte feil. Dette er et virus som i de alvorligste tilfellene rammer menneskers evne til å puste og forsyne egen kropp med oksygen, det smitter effektivt og har en dødelighet uten medisinsk behandling, som ligger langt over tradisjonelle influensavirus. Å omtale dette som et influensavirus er derfor villedende og direkte farlig. 

Ser vi på informasjonen som er gitt, så har denne kommet sent og vært mangelfull. Mangelfull i den forstand at folk ikke har blitt informert tilstrekkelig om virusets egenskaper og skadepotensiale for seg selv. Dette inkluderer hvem som befinner seg i risikogrupper og hvilke tiltak de ulike typene risikogrupper og deres pårørende, familie og helsepersonell må forholde seg til. Her burde fastleger sendt ut informasjon til sine pasienter om hvordan de bør forholde seg ut fra sin sykdomshistorikk og status. Er du røyker, bør du få vite direkte at dette innebærer en større risiko for deg og hvordan du kan forholde deg for å redusere risikoen. Utenlandsreiser burde vært frarådet alle risikogrupper på et langt tidligere stadium, for å nevne noe. 

Det er en vesentlig forskjell på generell informasjon gitt i media, og personlig informasjon man får fra fastlege eller andre kilder de fleste vier mye høyere tillit. 

I situasjonen vi nå er i, er det viktig å informere om hva som er myndighetenes strategi. På dette punktet er man fremdeles uklare. Ønsker man å stoppe spredningen helt (Strategi 1), eller er strategien å skape gruppeimmunitet ved å sikre et håndterbart antall smittede inntil dette inntreffer - eller at man får en vaksine (Strategi 2)?

Man vil tjene mye på større åpenhet rundt dette. Per nå ser det ut som det siste er strategien, hvilket betyr at samfunnet kan risikere å bli lukket ned i omlag ett år. Personlig er jeg ikke spesielt bekymret for den økonomiske siden ved dette, men dette er ikke bare et økonomisk spørsmål med økonomiske konsekvenser.  

Nettopp derfor ser jeg snarere på det som en mye bedre strategi å eliminere viruset så raskt som mulig gjennom omfattende testing. I en slik prosess vil man måtte isolere kommuner og fylker i perioder, men på den annen side vil man kunne la aktiviteten komme tilbake til det normale innad i disse geografiske områdene når viruset er eliminert.

​Dette er hva man med stor suksess har gjort i asiatiske land som Kina, Singapore og Taiwan. Forskjellen er imidlertid at disse har vært tidligere ute og langt bedre forberedt. På den annen side er det også fremdeles usikkert om Norge har den nødvendige testkapasiteten til å gjennomføre noe slikt, og vi har trolig smitte i befolkningen som gjør dette til en vanskelig oppgave. I praksis er det dermed strategi 2 vi gjennomfører. Da bør befolkningen informeres grundig om hva dette innebærer, og de praktiske konsekvensene av dette.

Tiltakene

Timingen
Norge innførte tiltak sent. Sanner har i diverse intervjuer begrunnet dette med at tiltakene må ha en legitimitet i folket for at de skal etterleves i praksis. Dette er bare delvis riktig, da det kun gjelder om befolkningen er dårlig informert, og om tiltakene er av en art som gjør at befolkningen enkelt kan motsette seg dem. Tiltakene som var aktuelle i en tidlig fase var ikke av en slik art. Manglende handling i tidlig fase var snarere motivert av dårlig koordinert ledelse og oversikt, sammen med eventuelle økonomiske bekymringer som man ønsket å forankre en realisering av. Dette fikk tiden til å løpe. 

Dagens tiltaksregime
Når det gjelder tiltaksregimet vi lever under i dag, så ser dette ut til å være på et riktig nivå, gitt at vi følger strategi 2. Under en slik strategi bør vi ha smitte i befolkningen, men holde den på et håndterbart nivå, samtidig som sårbare grupper skjermes i påvente av en vaksine. Stenging av skoler og barnehager har vært riktig, da det bidrar til å hindre smitte mellom voksne på arbeid og ved henting og levering. Disse restriksjonene bør opprettholdes så lenge antallet personer under intensivbehandling øker. Når dette antallet er synkende, eller når et lavt nivå, kan man igjen vurdere en gradvis lettelse av disse tiltakene. 

Letting av tiltak
Hvilke tiltak som bør lettes på først, er avhengig av flere forhold. Nå går vi snart inn i en påske, og det er trolig ikke særlig smart med en lettelse som får folk til fjells. Lettelser i hytteforbudet (overnatting) bør derfor først innføres etter påsken uavhengig av intensivkapasiteten. Før det kan ytterligere innstramminger også være aktuelt, spesielt rettet mot risikogrupper, avhengig av hvilke dødstall man er villige til å akseptere. 

Smittevernutstyr
Ser man på tiltak hva gjelder smittevernsutstyr, så er det nedslående hvor lite anbefalt og brukt dette har vært i befolkningen som helhet. Vi må anta at dette skyldes at man har ønsket å unngå å sette folk i en situasjon der man ber folk bruke noe de allikevel ikke får tak i, og på den måten skape økt frykt. Det bør også ha vært motivert av at man har ønsket å motvirke økt privat etterspørsel etter produkter som det offentlige har hatt stor mangel på. I fortsettelsen bør man sikre at befolkningen får tilgang på antibac og grunnleggende smittevernsutstyr slik at man kan lempe på restriksjonene tidligere enn vi ellers vil kunne gjøre. 

Lokalt smittevern 
Det har vært besynderlig å se hvor sent smittevernstiltak i matbutikker, kollektivtrafikk og apotek har kommet på plass. Dette avslører at beredskapen på dette området har vært helt fraværende. Og fremdeles er tiltakene først og fremst av visuell art, i den forstand at de skaper en økt opplevd trygghet, og i liten grad en økt faktisk trygghet hos ansatte og kunder. Vi kan på pressekonferanser med politikere også se oppskåret frukt på bordene, tilsynelatende uten tanke på smittefaren ved dette. Ikke overraskende er det da heller ikke at sentrale politikere og byråkrater selv har blitt smittet og/eller satt i karantene.

Dette kan få en til å tenke at disse har fått altfor dårlig trening i hva en slik smittesituasjon krever, og at det ikke har vært kjørt simuleringer med nødvendig realisme. Man har tydeligvis heller ikke benchmarket egen smittevernsberedskap med verdens beste land på dette. 

​Kriseledelsen
Mangelen på en felles sentral kriseledelse var åpenbar lenge. Det er grunn til å tro at dette forhindret oss fra å velge strategi 1. Kriseledelsen burde også presentert seg for offentligheten, for å skape troverdighet og trygghet. Hvem består ledelsen av, hvilke oppgaver har de og hva er deres strategi? Statsministeren burde også vært på banen med en pressekonferanse/tale minst to uker tidligere enn hun faktisk var. Dette kan vi lære av. 

Per nå viser ledelsen seg riktignok å være på et langt bedre nivå enn tidligere, men mye mangler fremdeles på informasjon og åpenhet. Vi vet heller ikke hvordan epidemien vil påvirke andre land og oss tilbake i form av flyktningestrømmer, konflikter og lignende. Det vil i tiden som kommer være viktig å ligge et skritt foran i planleggingen. Spesielt viktig blir det etterhvert som uteårstiden åpenbarer seg med 17. mai og andre aktiviteter, slik at man finner en balanse som ivaretar dagliglivet, næringslivet og liv og helse. 

Hvor kom smitten fra?
Hovedteorien i vestlige media er at viruset er overført fra flaggermus til mennesker på markedsplasser hvor flaggermus selges levende. Dette er en behagelig teori som de fleste vil kunne leve med, selv om enkelte kilder i Kina mener å hevde at viruset stammer fra California i USA. Dette kan meget vel være resultat av en informasjonskrig, men også faktuelt korrekt. Det er derfor altfor tidlig å konkludere med noe om dette.

Samtidig vet vi at det foregår dyreforsøk i stor stil i mange land, og ikke bare med flaggermus. Det gir også eksponering mot sjeldne dyrearter. Menneskets fjerning av buffersoner mellom vår sivilisasjon og ville dyrs leveområder, antas også å være en kilde til generell økt forekomst av nye alvorlige virus hos mennesker. Det forskes også på mikrober, bakterier og virus - både ved sivile og militære anlegg. Ved uhell kan disse - og også selve forsøksdyrene unnslippe. Eksempler å dette finnes, og ett av dem menes å være dokumentert her. 

Utsikter til normalisering
Utsiktene til en normalisering, er dårlige. Det betyr at verdenssamfunnet trolig ikke kommer tilbake til der det var på alle områder. Denne krisen vil påvirke konsumentene i lang tid framover. Det vil selv etter at en eventuell effektiv vaksine er på plass i de fleste land, noe som kan ta flere år i seg selv, fremdeles være en lavere tilbøyelighet til å reise til fjerntliggende land. Langveis turisme vil således bli en opplagt taper. Andre områder vi må forvente en endring på mellomlang sikt, er i hva gjelder villighet til å gjøre større investeringer. En krise som dette gjør investorer og konsumenter risikoaverse. Dette kan prege verdensmarkedene i lang tid framover.

Hva gjelder etterspørselen etter nødvendighetsgoder, må den forventes å holde seg sterk så lenge myndighetene kompenserer for tapt innenlands kjøpekraft, og så lenge næringslivet kan tilby det som etterspørres, samtidig som restriksjonene ikke begrenser etterspørselen etter disse godene nevneverdig. Luksusgoder blir en opplagt taper. Vi vil trolig også se en økt sparerate som vil holde seg oppe også etter krisen. 

Det er også usikkert hvordan epidemien vil påvirke fattige land med et dårlig helsevesen, og hvordan det vil påvirke internasjonal stabilitet og orden på kort og lang sikt. Her kan det ligge mye begravd som vi kanskje ikke får fullgode svar på før om mange år

​COVID-19 i et historisk perspektiv
Det er altfor tidlig å si noe om konsekvensene av COVID-19 i et historisk perspektiv. Epidemien har bare så vidt vist sitt ansikt, og mesteparten av konsekvensene ligger fremdeles foran oss. Uansett er vi i dagens samfunn på tross av vår teknologi, og dels på grunn av den, mer sårbare enn noen gang. Vi har heller aldri vært flere mennesker enn i dag, noe som bidrar til en mer effektiv smittespredning, og som gir viruset større areal å bre seg på, mutere på og utvikle seg. 

Spanskesyken som er den dødeligste epidemien i nyere tid, kom dessuten i to bølger, hvorav den siste var den mest dødelige (etter å ha mutert). Vi kan risikere at dette skjer igjen, med eller uten mutering. Og mest sannsynlig vil dette viruset befinne seg i deler av verdens befolkning i flere år framover, både med og uten et vellykket vaksineprogram. Hvor dødelig COVID-19 til slutt blir, er fremdeles uvisst, men vi kan allerede nå fastslå at den vil vil bli den epidemien som har gitt størst økonomiske, sosiale og kanskje politiske konsekvenser i historien. Er vi riktig uheldige, kommer den største dødeligheten indirekte gjennom kriger og konflikter. Dette er en epidemi som skriver historie, og vi står alle i den med begge beina.  

Det kjempes en krig. Klimakrigen. En seier vil bety at det blir noe mer livskvalitet til de menneskene, dyrene og øvrige artene som er igjen, når temperaturen har stabilisert seg på et nivå vi enda ikke vet hva vil bli.

Krigen har svært mange likhetstrekk med tobakkskrigen. Prisen man betaler er stor, både i antall liv og i kostnader for samfunnet. Mange av de samme selskapene og den samme kompetansen tobakksindustrien benyttet seg av i denne krigen, benyttes nå av kull, olje og gassindustrien. Det samme gjelder hvilke strategier som tas i bruk. Noen FÅ av disse er:

• Svekke faktagrunnlaget
  -Diskreditering av klimaforskningen og klimaforskere.
  -Etablere alternative fakta (Solaktivitet, CO-2 er bare bra, etc.)
  -Etablere alternative kunnskapsaktører, debattanter og påvirkere (Klimarealistene, etc.)
  
  
• Forhindre og forsinke innføring av tiltak som rammer industrien
  -Teknologioptimisme (Vi må vente på karbonfangst og lagring, månelandingsprosjektet, m.v.)
  -Skape en debatt om faktagrunnlaget for å unngå en debatt om tiltakene (Oppholde fienden). 
  -Mane til ansvarlighet (Vi trenger inntektene, verden trenger energien, alt annet er uansvarlig).
  -Påvirkning av organisasjoner, arbeidsgiverorganisasjoner, bedrifter, offentlige forskningsinstitusjoner, enkeltpersoner og andre som kan påvirke klimapolitikken i positiv eller negativ retning. Herunder innplassering av sine folk og styrke/svekke finansieringskildene (Eksempelvis som her).
  -Finansiering av utdanningsinstitusjoner, medier og andre for å skape klima for selvsensur.
  -Fremming av tiltak som vil forlenge avhengigheten av fossilt brensel, og motvirkning av tiltak som vil forkorte petroleumsavhengigheten.
  
  
• Omdømmetiltak
  -Grønnvasking (Vi har den grønneste oljen, etc.)
  -Kultursponsing
  -Holdningspåvirkning mot unge (Teknisk museum, skoler, annonsering, etc.)
  -Markedsføring (TV-reklame, annonsering, etc.)
  
  
• Politisk påvirkning
  -Hetsing, personforfølging og diskreditering av politikere.
  -Utfrysning, marginalisering og isolering av kritiske fagpersoner og andre enkeltpersoner.
  -Velgerpåvirkning gjennom annonsering, markedsføring, m.v. 
  -Politisk påvirkning av partier, partikonstellasjoner og enkeltpolitikere (Eksempelvis som illustrert her).
  -Politisk påvirkning av overnasjonale organisasjoner og lignende.
  -Påvirkning utført av norske myndigheter (bevisst eller ubevisst). 

​Av disse er en av de for tiden mest brukte å så tvil om faktagrunnlaget. Kroneksempelet er Facebook-gruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet. At strategien lykkes viser seg med en gang når vi får motsvaret Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteriet. Motparten og mediene sluker agnet helt rått, og vi får en diskusjon om faktagrunnlaget og ikke om tiltak. 

Noe av det samme har vi sett i TV-debatter der forkjempere for "flat jord-teorier" gis plass med samme resultat. Dette er farlig om vi tar framtiden vår seriøst. 

​Som en synlig aktør i debatter i sosiale medier og gjennom denne bloggen, merker undertegnede selv at det har en kostnad å melde seg på i denne debatten. Vi har ingen kunder relatert til bilbransjen. Vi har heller ingen kunder relatert til oljebransjen direkte. Heller ingen av de oljesponsede universitetene i Norge er kunder hos oss. Og jeg kunne gjort listen enda lenger. 
​
Vi opplever også forsøk på passiv påvirkning. Kunder og bransjeorganisasjoner som ringer og spør om priser og gir inntrykk av å ville bestille med underforstått forventning om selvsensur (etter publisering av poster og blogginnlegg som er kritiske til deres bransje). 

Det har knyttet til lokalvalg og mediaoppslag om egne initiativer også vært mer direkte påvirkningsforsøk mot egen bolig med behov for å etablere kameraovervåking. Som tidligere ansatt i Staten opplevde jeg også om å bli bedt om å slutte å sende ut nyhetsbrev med miljøinformasjon, samtidig med utfrysningsforsøk og brosjyremateriell levert i posthyllen signert Klimarealistene. 

Omfanget av selvsensur i Norge må basert på egne erfaringer derfor ansees å være svært stort. Dette er mer enn et demokratisk problem, spesielt når det ikke tas på alvor, når det ikke måles og når det ikke jobbes med tiltak. Mine observasjoner stemmer med konklusjonene fra prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge.

​Men oppi alt dette er det våre barn og naturmiljøet som betaler den største kostnaden. Vår medlidenhet og dedikasjon kan ikke ligge i penger på bok, men hos dem. Derfor går vi i denne krigen, som allerede er halvt tapt, for å berge restene av det som kan bli en verdig framtid for noen få. ​

Deng Xiaoping var den som introduserte Kinas pragmatiske politiske linje med de berømmelige ordene:

Det spiller ingen rolle om katten er sort eller hvit så lenge den fanger mus. 

Denne pragmatismen farger også forholdet til hvilket styresett man anser som det beste for landet, uavhengig av de personlige interessene kinesiske partimedlemmer måtte ha. -Og i en tid der vestlige demokratier preges av kaos, politiske endringer og handlingslammelse, kan det opplyste eneveldet virke stadig mer attraktivt- om ikke forlokkende.

Kinas styringsmodell har vist seg å være særdeles effektiv i å skape økonomisk vekst, velferd og i å løfte befolkningen ut av fattigdom. Og det har skjedd hurtig. Til sammenligning ligger India, som har vært et åpent demokrati i mange tiår, langt bak - og uten utsikter til en lignende utvikling. 

Modellen for dette styresettet er Singapore. En stat der ett parti og en familie (Yew) har sittet ved makten siden de første valgene i 1959. Under dette partiet har Singapore, en stat uten stedegne strategiske fortrinn, og på størrelse med Vestfold - med en kinesiskettet befolkning (70 prosent) - og totalt på størrelse med Norges befolkning, etablert seg som en av de mest framgangsrike i Asia.

​Flere av beslutningene som har gjort Singapore framgangsrikt, ville trolig ikke vært mulige å gjennomføre i et tradisjonelt demokrati, slik som å innføre engelsk som offisielt språk. Lite kriminalitet, gode universiteter og høy kompetanse bidrar også til å gjøre landet attraktivt som finanssentrum og utgangspunkt for selskaper som investerer og etablerer seg i Asia. 

De siste tiårene har gitt Kina troen på at vestens demokratier ikke vil kunne levere det de ønsker seg. Snarere tvert i mot. USA som regnes som et demokrati er i realiteten styrt av multinasjonale selskaper. Av verdens 100 største økonomier var 69 multinasjonale selskaper i 2016. Resten var land. I tillegg tilkommer at et multinasjonalt selskap råder mer fritt over sine midler som ikke er like bundet opp i helsetjenester og andre lovpålagte oppgaver. Deres påvirkningskraft er derfor enda større enn deres størrelse i forhold til lands økonomier skulle tilsi.

Presset fra Vesten om å demokratisere Kina, oppfattes i Kina i stor grad som et press om å gi etter for Vestens multinasjonale selskaper, og gi disse den politiske påvirkningskraften de ønsker seg. Vestlige demokratiers agenda er heller ikke upåvirket av disse selskapenes prioriteringer, og alt fra skatteregimer til reguleringer og klimamål er sterkt påvirket. Den makten og innflytelsen multinasjonale selskaper med en viss nasjonal lojalitet gir, gjør dem også attraktive for nasjonalstaten. Derfor har Kina selv ønsket å utvikle slike selskaper og møter naturligvis motstand på dette. 

Forskjellen på Kina og USA i denne sammenhengen er i stor grad at de multinasjonale selskapenes politiske innflytelse er mer begrenset i Kina. Den politiske risikoen for disse selskapene er dermed også større. McDonalds har 3000 utsalgssteder, Starbucks over 4000, Kina er Apples 3. viktigste marked, osv. Men det skjer på Kinas premisser, og det er til Kinas fordel ettersom dette ikke er selskaper de ikke kan klare seg uten, men kan lære av, og som man får makt over ettersom man kan regulere deres markedsandel og børskurs fra den ene dagen til den neste om det skulle bli nødvendig. Å innrømme denne markedsadgangen gir også legitimitet til egne multinasjonale selskaper som ønsker å ekspandere i vesten. En demokratisering ville innebære å svekke maktforholdet mellom utenlandske multinasjonale selskaper og statene de representerer, og den kinesiske nasjonalstaten.

En annen kilde til demokratisering er folkelig misnøye. I Kina har utløsende faktorer vært deres muslimske minoritet i nord, Tibet, fattigdom, korrupsjon og Hong Kong. Alle disse faktorene, og noen til, har nå strategier knyttet til seg som gjør at de ikke vil representere utfordringer i framtiden. En framtidig demokratisering vil derfor måtte komme fra en annen faktor under ekstreme omstendigheter, en kombinasjon av uforutsette hendelser eller som en følge rent vanstyre. Ingen av disse scenarioene er særlig sannsynlige. 

Den som håper på en demokratisk utvikling i Kina, kan på bakgrunn av det jeg har vært inne på i det forrige, bare glemme det. Og det skal vi være glade for. Tvert imot gir det håp at 1/5 av verdens befolkning er under et styresett som søker det beste for sin befolkning, og i et tidsperspektiv ingen andre nasjoner planlegger for. Dette vil ganske sikkert gi en mer progressiv klimapolitikk, enn det vi ellers ville hatt. 

Så selv om Kina langt ifra har et perfekt styresett, så har de en historikk, en handlingskraft, strategisk klokskap og en forbedringskultur som gjør at vestlige demokratier vil bli parkert innen få tiår. For en del hundre millioner mennesker gir Kina allerede et langt bedre liv enn vestens demokratier. Spørmålet er hvordan USA velger å demme opp for en kinesisk vekst basert på bl.a. russiske nærmest utømmelige ressurser.

Dagens strategi er kortsiktig og har sendt Russland i Kinas hender. Det kan bli dette tusenårets største strategiske feiltrinn begått av amerikanske politikere. Og man vil snart befinne seg i en situasjon lik den Kina var i for bare et halvt århundre siden, der man har et styresett som ikke fanger mus like godt som man ønsker. Demokratiers respons på det er krig. 

NAF har bestilt en rapport fra TØI som konkluderer med at kollektivtilbudet i de store byene står til stryk. Det er da fristende å tenke at vi ikke må gjøre det vanskeligere å kjøre bil i byene. Det gjør også NAF. Men NAF presenterer bare litt av sannheten.   

Privatbilen bidrar til et dårligere kollektivtilbud
Norsk byutvikling er kjennetegnet av å bygge byer og tettsteder rundt privatbilen. I møte med befolkningsvekst i byene, blir det logisk å føre en fortettingspolitikk. Fortetting fører til lokal trafikkvekst. Den økte trafikkveksten skal så tas med kollektivt, sykkel og gange. Dette krever mer plass til gående og syklister. Denne plassen tas som regel fra bilistene, uten å fjerne selve bilistene og bilveien, men ved å presse inn en rødmalt stripe i veibanen, samtidig som hastigheten for bilistene senkes. Siden det ikke er kollektivfelt av særlig utbredelse, gjør dette at også bussene må kjøre saktere, og trikken stopper kanskje helt opp når det er trafikkork.

Dette er selve oppskriften på dagens trafikantkonflikter, dagens håpløst lange reisetider, dårlige rutetilbud og en kostbar ofte overfylt kollektivtransport med liten dekningsgrad og lav punktlighet. Privatbilen har skylden, og er en del av løsningen, om den begrenses til bruk mellom tettsteder og byer, og ikke til interntransport i byene. I en overgangsfase vil en slik strategi kunne smerte for noen, men det smerter aldri mer enn hva det gjør for en røyker å slutte med sigaretter. Samfunnsgevinstene på den annen side, er åpenbare både i livskvalitet, folkehelse og i kroner og øre.

​Det bilindustrielle kompleks bidrar til bilavhengige byer
Vi hadde Fornebu. En glimrende anledning til å bygge en helt ny bilfri by eller bydel. I stedet gjorde man Fornebu helt bilavhengig, lenge før generasjon Z lærte å stave «bane». Parkeringsanlegg og veier som ville vært helt unødvendige er bygget, og skaper barrierer for gange og sykling. I tillegg beslaglegger bilbruken verdifullt areal som kunne vært nyttet til langt bedre formål. Resultatet er at når man en vakker dag får bane, blir trafikkgrunnlaget mindre, økonomien i kollektivtilbudet dårligere og rutetilbudet mer begrenset enn hva det kunne ha vært. De samlede kostnadene for samfunnet av å holde liv i og vedlikeholde to trafikksystemer er også langt større.
 
Dessverre er Fornebu kroneksempelet på hvordan vi driver byutvikling i Norge. Bjørvika og Nydalen er utviklet over samme lest, men med oppdaterte parkeringsnormer og et par bygg med bedre miljøprestanda. I store trekk er det ingen vesentlig forskjell. Dette er byutviklingsprosjekter som kunne vært helt bilfrie, men som har blitt det motsatte på tross av svært fordelaktige naturgitte forutsetninger.

Å gjøre disse byområdene bilfrie nå, blir som å pynte en bløtkake med ketchup. Grunnlaget for hvordan et bilfritt byområde bygges er altfor forskjellig fra hvordan man bygger et byområde rundt privatbilisme, til at en senere transformasjon kan bli vellykket. Av den grunn kan man også forstå den delen av motstanden mot denne typen tiltak, som tar utgangspunkt i den rent praktiske opplevelsen av den forsøksvise transformasjonen.

​(En av de absolutt ledende innen kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling hva gjelder bilfrie byer er J.H. Crawford. Du finner en innføring for nybegynnere her).

Det finnes en alternativ byutvikling
Men finnes det egentlig gode alternativer? Vel, la oss ta Seestadt i Østerrike. Der bygget man banen først slik at bygningsarbeiderne kunne komme seg til anleggsplassen uten bil. Da jeg var på besøk for noen år siden var jeg den eneste som tok banen. Avgangene var også svært hyppige, selv om bydelen ikke var ferdig enda, og folk knapt var flyttet inn. Dette var det en tanke bak. Om det var en tanke bak Fornebu, så var det å skape bilavhengighet. I alle fall var det resultatet, og man kunne ikke ha lyktes bedre.

Hva er løsningen?
Byene og tettstedene våre trenger masterplaner. Planer som sier noe om hvor kollektivtransportaksene skal være nå og i framtiden, hvilke kollektivtransportmidler som skal benyttes, og med hvilke minstekrav de skal trafikkere og forurense. I tillegg må lokale myndigheter pålegges å knytte eksempelvis 95 prosent av privat nybygging og fortetting til kollektivknutepunkter langs disse aksene. På den måten vil man kunne forsvare et langt bedre rutetilbud, et rutetilbud som også får folk til og fra nattevakten - og hjem etter nyttårsmiddagen. Og da har jeg enda ikke berørt næringslivets behov og hva dette vil ha å si for hvor og hvordan vi utvikler turismen og eksempelvis hyttefelt. 

Man bør gjennom tilskuddsmidler også vurdere å avvikle enkelte områder med bebyggelse uten utsikter til å få et fullverdig kollektivtilbud i framtiden. Samtidig bør langt flere byer og tettsteder få bane. Dette er dyrt, men bygger man over bakken på betongsøyler, er dette gjennomførbart og kan skje med langt mindre anleggskostnader enn i dag.

Dette er selvsagt drastiske virkemidler. Alternativet er dessverre mer ekstremt og rammer menneskers og dyrs livskvalitet hver eneste dag. Likevekten av å kle seg i to tonn plast og metall til og fra jobb, er ikke samfunnsøkonomisk - og balanserer bare fordi det bilindustrielle kompleks sin lobbyisme ligger som blylodd i altfor mange beslutningstakeres lommer. De eksemplene på bilfrie byer vi har i dag er få, men de vi har -  fungerer utmerket, og det er ingen planer om reversering.
 
Byutviklingen vår er altfor viktig for nasjonens konkurransekraft, for nasjonens miljømessige fotavtrykk og for folkehelsen til at vi kan overlate den til lokalpolitikere og lobbyister alene. NAF sin omtanke for bilistene må sees i lys av dette og deres mandat, og ønsker man seg en alternativ, ny og framtidsrettet byutvikling, så vil det dessverre bety at vi må fortsette å gjøre det motsatte av det NAF anbefaler.

På 1400-tallet utgjorde Kinas økonomi ca 1/3 av verdensøkonomien. I 1950 bikket de under 4 prosent og i dag er de tilbake på ca 18 prosent, likt med USA, men med en befolkning som er fire ganger større. Produktivitets-potensialet og vekstpotensialet er altså enormt.

Hovedårsaken til comebacket har vært omleggingen fra planøkonomi til markedsøkonomi. Ingen land, kanskje med unntak av Japan, Singapore og et par andre små land, har en  humankapital som kan måle seg med Kinas. Hva som bor i denne humankapitalen har begynt å vise seg, men vil ikke utspille seg fullt ut før i slutten av dette århundret. Spørsmålet er ikke om vi kommer til å bli akterutseilt, men hva vi gjør når vi blir det. 

Faktum er at vi ikke vil være alene om å bli det. USA merker det allerede. I Tyskland er veksten på vei ned og Frankrike strever med å modernisere seg i takt med det den nye virkeligheten vil kreve av dem. Storbritannia trenger vi ikke en gang å nevne. Økonomiene som dominerte i siste halvdel av forrige århundre, er alle bare litt  utfordret av Kina. Når det skjer for alvor, vil konkurransen intensiveres, også mellom Norge og sine vestlige handelspartnere. Derfor må man forberede seg på denne virkeligheten nå.

USA sin respons er nå en oppdemmingspolitikk. Denne politikken støttes til dels helt åpent av svært mange andre land som er enige i at Kina har fått konkurrere seg fram med virkemidler som ikke fremmer likeverdig konkurranse. Problemet er bare at USAs politikk ikke vil virke på lang sikt. Kina vil dominere verden, men det vil bare ta litt lenger tid. 


Her er syv råd til norske myndigheter:

​
1: Beskytt kunnskapen!
Kina investerer tungt i infrastruktur. Ønsker man å konkurrere med Kina på vareproduksjon i framtiden, vil man ikke kunne gjøre det på leveringstid og kvalitet. Der man ikke har opplagte strategiske naturgitte fortrinn, må man gjøre det på innovasjon og kunnskap. Denne kunnskapen skaffer Kina seg i dag ved å kjøpe opp virksomheter. Elkem og Ekornes er slike eksempler. I noen tilfeller vil ikke selskapene være til salgs. Slike selskaper er opplagte mål for industrispionasje. Dette gjelder selskaper med statlig eierskap, eller familieeide selskaper slik som Jotun.

Norge bør langt tydeligere identifisere kunnskap av nasjonal interesse, og sikre at denne ikke kompromitteres. I dag er dette i for stor grad overlatt til tilfeldighetene, og man er for godtroende. Staten må ta en langt større rolle her, og også være i stand til å gjøre offensive forebyggende operasjoner. Man bør også vurdere om det kan være hensiktsmessig å bistå norsk næringsliv med kontraspionasje. 


2: Spiss handelsstrategien!
Eksportverdien av norsk olje og gass utgjør opptil 60 prosent av norsk eksport. Slik vet vi at det ikke vil være i framtiden. ​Det er derfor behov for mer langsiktig statlig strategisk tenkning om hvor Norge skal være i verdensøkonomien i framtiden, og hva som skal bringe oss dit. Hvilke markeder tenker vi at skal være våre viktigste eksportmarkeder i framtiden? Hvilken fordeling mellom markeder er viktig for å spre risiko? Hvordan planlegger vi for ønsket risiko, vekst og markedseksponering?


3: Modernisér!
Mye av årsaken til Kinas raske vekst har vært pragmatisk lederskap og langsiktig strategisk tenkning. I et demokrati som vårt vil lobbyister og kortsiktige populistiske valgkampsaker i større grad få dominere, og de store viktige moderniseringsprosjektene uteblir. Dette svekker norsk konkurranseevne. Dagens infrastruktur hjelper oss ikke. Fiber samt jernbane for gods og folk er det viktigste, og bør være på plass innen 2030. Herunder lyntog fra Trondheim til Kristiansand og fra Bergen til Oslo og videre til København. 

Det samme gjelder forsvaret, og da primært vår etterretning, spesialstyrker og myke makt.


4: Sats på noe Kina trenger
Dette gjelder i vid forstand. Om vi ønsker å ta del i Kinas videre vekst og forming av verdenssamfunnet, må vi gjøre oss uunnværlige. Vi må også opptrå lojalt, men ikke blindt lojalt. Det siste er en vanskelig balansegang, og er enklere å lykkes med desto mer unnværlige vi gjør oss. Statens Pensjonfond Utland kan spille en rolle her, det samme kan Arktis og diplomatisk evne til å påvirke i konflikter med USA og andre.


5: Øk den kulturelle påvirkningen
Norge har interesse av å påvirke Kina kulturelt. Eksempler på norske referanser i Kina i dag er laks, Haruki Murakamis "Norwegian Wood", Skam, Fredsprisen, Ibsen, osv. Her kan vi gjøre en langt større innsats. Dette kan skje både gjennom introduksjonsprogrammer for kinesiske studenter i Norge, ved turistpåvirkning og ved påvirkning i Kina. Dette innebærer også å styrke de kulturelle båndene mellom landene på en aktiv og ikke passiv måte, samt påvirke holdninger og preferanser til vår fordel. 


6: Styrk kinesiskopplæringen i skolen
Kinesisk og engelsk bør likestilles i norsk språkundervisning. Språk som tysk, spansk og fransk er så lite forskjellige fra engelsk og norsk at disse språkene vil man enklere kunne lære seg i ettertid, eller gjennom senere studier. Kinesisk er imidlertidig så krevende, at det bør inn tidlig for å skape en grunnleggende forståelse.


7: Les "Kunsten å krige"
Boken vil gi en viss innsikt i mentaliteten bak Kinas comeback.

I Norge er det tradisjon for å diskutere innvandring i et kvantitetsperspektiv. Så gjør også Atle Lurås i Resett i dette innlegget. Det skremmes med at antall afrikanere vil være det samme som antall etniske nordmenn om ca 230 år. Det framstår litt merkelig hvorfor denne sammenligningen dras.

For det første er afrikanere som etnisk gruppering svært forskjellige, også innad i de enkelte landene. Det er derfor ikke gitt at dette er negativt for Norge. Om det er negativt avhenger av:

• Produktiviteten
  Kommer innvandringen som arbeidsinnvandring, kan dette være svært positivt for norsk økonomi, og også kunne gi gode utviklingseffekter i hjemlandene slik vi har sett i Øst-Europa. På den negative siden kan det tappe disse landene for viktig kompetanse.
  
  Viktige parametere på produktivitet er IQ, utdanningsnivå og arbeidserfaring. Bildet nedenfor viser gjennomsnittlig IQ i verdens land. Dette er informasjon som kan legges til grunn for hvor man skal prioritere innvandring fra, enten man ønsker å opprettholde samfunnets økonomiske produktivitet, eller akseptere at denne tåler å synke noe. Vi ser at landene med høyest BNP i verden gjennomgående er land med høy gjennomsnittlig IQ, selv om styresett selvsagt også påvirker BNP mye.  

Ut fra dette, er det kanskje på tide å vri debatten om innvandring over fra en debatt om kvantitet, til en debatt om kvalitet. -Hjelper vi flere og oss selv bedre dersom vi satser på flere innvandrere av høyere kvalitet, ettersom disse også antas å hjelpe familie i sine hjemland? 

Et land som har tatt dette langt er Singapore. For noen år siden uttalte presidenten at det var et mål å opprettholde en etnisk kinesisk befolkningsandel på 70 prosent. Som bakteppe kan det nevnes at etniske kinesere er i stort mindretall i regionen. I tillegg er fødselsraten blant etniske kinesere i Singapore lavere enn hos den resterende befolkningen. Løsningen har dermed vært innvandring fra fastlands-Kina.

I tillegg har Singapore et sinnrikt system for arbeidstillatelser/visum avhengig av forventet produktivitet. Du kan lese mer om dette her. 

I den andre enden av skalaen finner man land som tar eller har tatt i mot store mengder innvandrere fra naboland med lik kultur (Tyrkia, etc.) eller fra land med ulik kultur - som Tyskland, Frankrike, England og Canada. 

Norge har foreløpig valgt en kvantitativ tilnærming noe mer restriktiv enn den svenske, og noe mer liberal enn den danske. Kvaliteten på dagens innvandring er også relativt dårlig, og mye av dette skyldes familiegjenforeninger. Spørsmålet er om vi er modne for en kvalitetsdebatt, eller om innvandringsspørsmålet fremdeles kun skal dreie seg om kvantitet.

Spørsmålet Lurås drar opp handler derfor ikke om etnisitet, men om hvilken velferd innbyggere av Norge skal ha i framtiden. 

Undersøkelser som denne hvor det går fram at hver tredje nordmann hevder at innvandring truer norsk kultur, har blitt hyppig kommentert i sosiale medier den siste tiden. Spørsmålet som mediene reiser er altså om norsk kultur og norske verdier er truet. I dette ligger det at kulturene og verdiene er i ferd med å endre seg i negativ retning. Mange av kommentarene avslører at det er en generell dårlig forståelse for hva som ligger i begrepet norsk kultur. Det kom til og med fram på Dagsnytt 18 mellom to debattanter nylig. Jeg tenker derfor å prøve meg på en forklaring av hva som kjenner norsk kultur her. Dette for å gjøre det mulig å diskutere temaet på et mer likt kunnskapsgrunnlag. For å strukturere gjennomgangen litt, har jeg delt den inn i temaer.

Tillit og ærlighet

• Jeg stoler på at du respekterer lover og regler
• Jeg stoler på at du vil gjøre ditt beste
• Jeg stoler på at du gjør det du sier du vil gjøre
• Jeg stoler på at myndighetene vil hjelpe meg når jeg trenger det
• Kanskje er jeg naiv og blir skuffet
• Shortcuts lønner seg ikke …
  ​
  

Hvordan kommer så disse verdiene på dette området til uttrykk? En av de mest opplagte områdene er at vi i Norge ikke har så mye politi og kontroll, jeg forteller selv hvor mye jeg kommer til å tjene neste år slik at skattemyndighetene kan regne ut hvor mye skatt jeg skal betale. Jeg kan fylle bensin på bilen, og jeg går inn på stasjonen og betaler etterpå. Jeg har selv ansvar for å betale forsikring og veiavgift på bilen, ha med førerkort når jeg kjører. På butikken står alle varene lett tilgjengelig. Jeg kan sette fra meg sykkelen og finne den når jeg kommer tilbake. Når jeg får en oppgave, på skolen eller på jobben, skal jeg gjøre det så godt jeg kan selv om læreren eller sjefen ikke passer på.I det lange løp er det jeg som tjener på dette – har ansvar og kontroll over mitt eget liv. Jeg kan hente bilen på bilverksted og få regning etterpå, eller begynne på kurs og betale når regninga kommer. Jeg kan også bestille bøker og varer og betale etter at jeg har fått dem.

Åpenhet

• Jeg kan finne ut hvor mye naboen min tjener og betaler i skatt
• Jeg kan følge debattene i Stortinget direkte på internett
• Jeg kan lese alle dokumenter som kommunestyret får
• Jeg kan lese helsedokumentene mine

Likeverd

• Vi er forskjellige, men alle betyr noe for andre og for samfunnet
• Mangfold (diversity)
• Funksjonshemmede har også rett til et verdig liv
• Lav maktavstand
• Flat ledelsesmodell
• Likhet for loven
• Likestilling - Gutter og jenter har samme rettigheter og samme plikter

Sosialdemokrati og velferdsstat

• Gjør din plikt, krev din rett
• Demokrati
• Alle må ha utdanning for å forstå samfunnet og kunne ta egne valg
• Rettsikkerhet
• Likestillingslov fra 1978 (kvinnelig statsminister, prest, biskop, dronning)
• Religionsfrihet

​Samfunnsverdier

• Kristne verdier - Nestekjærlighet - Hjelp de svake
• Menneskerettigheter - Medbestemmelse
• Humanistiske verdier - Kierkegaard – du er ansvarlig for dine valg
• Alle må yte til fellesskapet - Jeg betaler min skatt med glede
• Jeg skal være sterk og klare mine forpliktelser - Det er mitt ansvar å ta vare på helsa mi
• Hjelpetiltakene er for dem som virkelig trenger dem - Misbruk vil på sikt føre til at velferdssystemet blir borte

​Individ vs fellesskap

• Individuell frihet
  Jeg gjør det som er viktigst for meg
  Mine verdier bestemmer hva som er viktig
  
  
• Storfamilien er mindre viktig
  Jeg har ansvar for meg selv og min kjernefamilie
  Foreldrene mine vil hjelpe meg så langt de kan
  Jeg vil besøke dem når jeg kan, men de vil bo i sitt hus så lenge som mulig
  Voksne barn bor ofte langt fra de gamle foreldrene sine
  Storsamfunnet vil hjelpe når familien trenger det

​Vi liker

• Det som er ekte og naturlig
• Det som er rent og enkelt
• Det som er funksjonelt
• Personer som gjør sitt beste
• Personer som er flittige
• Personer som ikke skryter av seg selv
• Personer som tenker på andre
• Personer som ikke tar snarveier​

​Det er når disse verdiene blir truet, at vi får gnisninger i samfunnet vårt. At de norske verdiene er truet betyr at folk har en subjektiv oppfatning av at verdiene degenereres. Ett område dette skjer på er knyttet til jeg- og vi-kultur.

Et uttrykk for Vi-kultur kan være at foreldre argumenterer for kjønnsdelt svømmeundervisning og tildekking, at man ikke motsier de eldre, at jenter ikke deltar i idrett etter puberteten og at man ikke selv kan velge hvem man ønsker å gifte seg med og praktiserer henteekteskap. Det er da ikke vanskelig å forstå at mange som identifiserer seg med norsk kultur, oppfatter dette som truende. 

Undersøkelen jeg linket til innledningsvis så på innvandring som trusselfaktor uten å skille på hvor innvandringen kommer fra. Polakker kaster f.eks. ikke mat, og de fleste nordmenn vil synes at dette er en verdi vi vil ha godt av å få sterkere inn i vår kultur igjen. Det er 100 000 polakker i Norge. Det respondentene som opplever norsk kultur som truet nok derfor evaluerer, er den delen av innvandringen som er egnet til å degradere de opplevde positive sidene ved vår norske kultur. Denne innvandringen består av innvandrere som tar med seg sin egen kultur, og på bekostning av norsk kultur, lever den ut i det norske samfunnet over generasjoner 

Så selv om norske verdier alltid har vært i endring, så er det for samfunnets stabilitet viktig at endringene ikke skjer for raskt. Dette gjelder alle samfunn. Det er også viktig å holde på sentrale deler av vår norske kultur om vi skal opprettholde velferdsstaten og menneskerettighetene. Da må vi lykkes bedre med integreringen, eller velge å hjelpe vanskelig integrerbare individer der de kommer fra i stedet. For hvis vi mister evnen til å hjelpe, så har vi mistet noe av det kanskje viktigste i vår kultur. 

Begrepsforklaringer

• Norsk (juridisk definisjon): En person med norsk statsborgerskap
• Norsk (verdimessig definisjon): En person som identifiserer seg med de norske verdiene og som snakker norsk
• Norsk (dagligtalen): En person som oppfyller de to definisjonene ovenfor.
• Norsk opphav: Tidligste kjente foreldregenerasjoner var født i Norge.
• Etnisk norsk: Som den verdimessige definisjonen pluss genetiske trekk for gruppen. (Eksempel: USA - blanding av genetiske trekk fra store deler av verden. Polen: Homogene genetiske trekk)

Siden år 1800 har vi blitt seks tusen millioner flere mennesker på jorden. I tillegg kommer omlag tretti tusen millioner husdyr, som vi til enhver tid holder oss med for matproduksjon. Så stor har aldri belastningen vært på jorden før. Beregninger fra Global Footprint Network viser at vi allerede forbruker 1,6 jordkloder; eller sagt på en annen måte: Den 8. august i år hadde vi brukt opp alle de naturressursene jorden vil genere i løpet av 2016. Hva betyr så dette? Jo det betyr at en del ressurser nå desimeres i raskt tempo. Nedenfor har jeg listet noen få av disse:

Drikkevann
Belastningen på drikkevannsressursene har i mange land vært alt annet enn bærekraftig i svært lang tid allerede. Oftest ser man det ved at grunnvannsreservoarer tømmes. Mest alvorlig er det kanskje når det skjer langs kysten og saltvann trenger inn og ødelegger denne ressursen for alltid. FNs FAO har estimert at innen 2025 vil 1 800 millioner mennesker leve i land med akutt vannmangel.

Olje
En del er kjent med begrepet "Peak oil". I dette ligger det at produksjonen av olje på et tidspunkt vil nå en topp. Denne toppen kan allerede være nådd, eller den vil nås innen kort tid. Det er i historisk perspektiv kun gjort mindre funn de siste tiårene. Intervensjonene i Irak og Libya må sees i lys av hvor viktig olje fremdeles er for global økonomisk stabilitet. Bildet nedenfor gir et lite innblikk i ressurssituasjonen:

Naturgass
Reservene av naturgass er i følge beregninger gjort av BP, forventet å vare 50-60 år på dagens produksjonsnivåer. Reservene av olje forventes å vare omlag ti år kortere.

Fosfor
Planter kan ikke vokse uten fosfor. Fosfor er helt essensielt i produksjonen av kunstgjødsel. Fosfatstein er i dag kun påvist i en håndfull land som USA, Kina og Marokko. Uten nye funn, vil reservene gå tomme i løpet av 50 til 100 år. 

Sjeldne jordarter
Dette er en betegnelse på omlag 17 ulike grunnstoffer, og brukes ofte også om mineralene de danner. I dag kontrollerer Kina mesteparten av denne produksjonen. Eksportrestriksjoner innført av Kina i 2009, førte til en tidobling av prisene på verdensbasis, og til at man ble stevnet i WTO i 2012 av bl.a. Japan, USA, EU og Mexico. 

Andre mineraler og stoffer
En rekke andre mineraler og stoffer er også i ferd med å bli brukt opp. Blant disse kan nevnes kobolt om benyttes som legering i stål. Uran som benyttes som brensel i kjernkraftverk og ubåter, til produksjon av plutonium og radium og paserbrytende raketter. Litium som benyttes i batterier og i medisinsk bruk. Germanium som benyttes i linser, sensorer og optikk. Indium og gallium som benyttes i LCD-skjermer, halvledere, legeringer og annen elektronikk. 

Dyrkbar jord
Tilgjengelig jordbruksland er stadig på vei nedover grunnet havnivåstigning, nedbygging, erosjon og mangel på ferskvann. Dette har ført til og vil føre til ytterligere industrialisering av jordbruket med mer GMO og unaturlige monokulturer. Dette landbruket er således en stor trussel mot biodiversiteten, som man her kan regne som en ressurs i seg selv. 

Skog
Jordens lunger blir stadig redusert, og reduseres med halve Norges areal årlig. Nedenfor vises noe av endringen. eksempelvis var 90 prosent av Europa dekket med skog under Romerriket, mens 99 prosent av denne opprinnelige skogen i dag er borte.En lignende utvikling ser vi på alle kontinentene. 

Gjennomgangen ovenfor er ikke uttømmende. men noe av det vi vet er at verdens stormakter alle er godt kjent med ressursknappheten, og har sine egne strategier for hvordan dette skal håndteres. Faren er at man får et "Race to the bottom", slik vi har sett det i studier av store tidligere sivilisasjoner som har dødd ut som følge av ressursmangel. For det er ikke bare slik at det er ressursmangel på globalt nivå, men det er også i høyeste grad en knapphetsfaktor på tvers av økonomier.

Dagens enorme energiforbruk der 80 prosent av energiforbruket ikke er fornybart, har ført til en enorm befolkningsvekst og forbruksvekst som vi aldri tidligere i historien har sett. Scenarioet hvor en økende og ikke bærekraftig befolkningsmengde skal klare seg med mindre ressurser i et globalt perspektiv, er også helt ny. Å tro at noen sitter på en løsning for hvordan denne situasjonen skal kunne løses, er naivt. Derfor kan dette bli svært stygt. Noen vil si at det allerede er nettopp det, om vi ser til hva som skjer i Syria og andre steder. Leser vi disse væpnede og ikke-væpnede internasjonale konfliktene inn i dette perspektivet, er det ikke de som ikke kjører bil, eller ikke spiser kjøtt som er ekstremistene. Det er snarere dagens regjeringer, de som eventuelt velger dem og de miljøfientlige interessene som påvirker dem med sin lobbyisme.

​At den største trusselen vi står ovenfor er ressursmangel, understrekes også av hvor lite som gjøres for å bekjempe global oppvarming. Men i det lange løp er det kun et grønt skifte som kan redde oss. Desto raskere vi innser dette, desto mindre lidelse vil vi være i stand til å utsette oss selv og andre for. 

Ser man på praksisen i andre land finner vi flere eksempler på at tog har egne vogner for syklister, og stasjonene fasiliteter med dusj, ladestasjoner for elsykler og betjent eller selvbetjent verksted/servicestasjon på stasjonene. Det kommer ikke bare de som sykler til gode, men også forretningsreisende som ønsker seg en løpetur, eller andre som går på rollerblades eller løper til stasjonen.

En annen ting jeg opplever er at toget ofte stopper på spor 2 på vei sørover til Tønsberg. På det sporet er det kun heis og trapper som alternativer. Heisen er for liten for min varesykkel, og med en last som kan komme opp i 150 kilo, er det ikke alltid like lett å få denne ned og opp trappene når det heller ikke finnes ramper. Heldigvis er mange passasjerer svært hjelpsomme og tilbyr seg ofte å hjelpe med å bære sykkelen både opp og ned trappene. Dette er selvsagt hyggelig, men det er verken trygt eller særlig anbefalelsesverdig om man ønsker mer av transporten over fra fossilt til fornybart.

Over de siste fem årene har jeg ved flere anledninger forsøkt å komme i dialog med Jernbaneverket for å få en dialog rundt hva de kan gjøre bedre hva gjelder tilrettelegging for syklister på dagens jernbanestasjoner. Jeg har sjeldent fått gode svar, og sist gang jeg tok kontakt fikk jeg ikke svar på min henvendelse i det hele tatt*. Med et slikt kundefokus er det ikke overraskende at tilretteleggingen ikke er bedre. Samtidig gjør nok også interessemotsetninger og ansvarspulverisering på tvers av aktørene NSB, Jernbaneverket, kommunene og ROM Eiendom - sitt til at lite skjer. Man kan jo undres på om det overhodet finnes noe slikt nasjonalt eller regionalt samarbeid hva gjelder tilrettelegging for syklister. Resultatene lar i alle fall vente på seg.

Noen vil kanskje si at jeg har noe spesielle behov, og at toget ikke er for syklister. I så fall er vi ganske alene om å ha denne holdningen her i Norge. Et bilde på dette kan være at Danmark har kuttet sine klimagassutslipp med 30 prosent siden 1990 og Sverige med over 20 prosent, mens Norges klimagassutslipp har økt i den samme perioden. Man skulle tro at statlig eide aktører burde ha felles interesse av å legge bedre til rette for syklister ved jernbanestasjonene. Slik synes det altså ikke å være.

Vi ønsker oss aktører som vil og kan langt mer og langt raskere enn i dag. I Better Societies AS står vi klare til å bidra om vi får lov. Vi forstår også at aktørene som her er nevnt sikkert har gode forklaringer på at mer ikke skjer raskere. I så fall må politikerne kjenne sin besøkelsestid.

*Jernbaneverket tok kontakt per telefon den 21.03.2016. Forhåpentligvis tar de proaktive grep framover.