Innvandring basert på kvantitet eller kvalitet?

I Norge er det tradisjon for å diskutere innvandring i et kvantitetsperspektiv. Så gjør også Atle Lurås i Resett i dette innlegget. Det skremmes med at antall afrikanere vil være det samme som antall etniske nordmenn om ca 230 år. Det framstår litt merkelig hvorfor denne sammenligningen dras.

For det første er afrikanere som etnisk gruppering svært forskjellige, også innad i de enkelte landene. Det er derfor ikke gitt at dette er negativt for Norge. Om det er negativt avhenger av:

• Produktiviteten
  Kommer innvandringen som arbeidsinnvandring, kan dette være svært positivt for norsk økonomi, og også kunne gi gode utviklingseffekter i hjemlandene slik vi har sett i Øst-Europa. På den negative siden kan det tappe disse landene for viktig kompetanse.
  
  Viktige parametere på produktivitet er IQ, utdanningsnivå og arbeidserfaring. Bildet nedenfor viser gjennomsnittlig IQ i verdens land. Dette er informasjon som kan legges til grunn for hvor man skal prioritere innvandring fra, enten man ønsker å opprettholde samfunnets økonomiske produktivitet, eller akseptere at denne tåler å synke noe. Vi ser at landene med høyest BNP i verden gjennomgående er land med høy gjennomsnittlig IQ, selv om styresett selvsagt også påvirker BNP mye.  

• Verdiene og holdningene
  Dersom innvandrernes verdier og holdninger støtter opp om den norske rettsstaten, likestilling, frihet og ytringsfriheten - så vil dette aspektet ved innvandringen ikke kreve nevneverdige integreringsressurser og bidra positivt til den kulturen vi oppfatter som norsk.
  
  Viktige parametere for verdimessig og holdningsmessig integrering er den enkeltes kulturelle og religiøse tilknytning, samt holdninger i mer vid forstand.
  
  
• Integreringskapasiteten
  Det er avgjørende at innvandringen er innenfor Norges kapasitet til å integrere. Hvis ikke får man ganske sikkert negative spenninger og kulturkonflikter i samfunnet. Dette punktet må sees i sammenheng med verdiene og holdningene til de som innvandrer.
  
  Integreringskapasiteten avhenger av den til enhver tid førte politikken på området, herunder økonomiske bevilgninger til språkopplæring, etc. 

Ut fra dette, er det kanskje på tide å vri debatten om innvandring over fra en debatt om kvantitet, til en debatt om kvalitet. -Hjelper vi flere og oss selv bedre dersom vi satser på flere innvandrere av høyere kvalitet, ettersom disse også antas å hjelpe familie i sine hjemland? 

Et land som har tatt dette langt er Singapore. For noen år siden uttalte presidenten at det var et mål å opprettholde en etnisk kinesisk befolkningsandel på 70 prosent. Som bakteppe kan det nevnes at etniske kinesere er i stort mindretall i regionen. I tillegg er fødselsraten blant etniske kinesere i Singapore lavere enn hos den resterende befolkningen. Løsningen har dermed vært innvandring fra fastlands-Kina.

I tillegg har Singapore et sinnrikt system for arbeidstillatelser/visum avhengig av forventet produktivitet. Du kan lese mer om dette her. 

I den andre enden av skalaen finner man land som tar eller har tatt i mot store mengder innvandrere fra naboland med lik kultur (Tyrkia, etc.) eller fra land med ulik kultur - som Tyskland, Frankrike, England og Canada. 

Norge har foreløpig valgt en kvantitativ tilnærming noe mer restriktiv enn den svenske, og noe mer liberal enn den danske. Kvaliteten på dagens innvandring er også relativt dårlig, og mye av dette skyldes familiegjenforeninger. Spørsmålet er om vi er modne for en kvalitetsdebatt, eller om innvandringsspørsmålet fremdeles kun skal dreie seg om kvantitet.

Spørsmålet Lurås drar opp handler derfor ikke om etnisitet, men om hvilken velferd innbyggere av Norge skal ha i framtiden.