Deng Xiaoping var den som introduserte Kinas pragmatiske politiske linje med de berømmelige ordene:
Det spiller ingen rolle om katten er sort eller hvit så lenge den fanger mus.
Denne pragmatismen farger også forholdet til hvilket styresett man anser som det beste for landet, uavhengig av de personlige interessene kinesiske partimedlemmer måtte ha. -Og i en tid der vestlige demokratier preges av kaos, politiske endringer og handlingslammelse, kan det opplyste eneveldet virke stadig mer attraktivt- om ikke forlokkende.
Kinas styringsmodell har vist seg å være særdeles effektiv i å skape økonomisk vekst, velferd og i å løfte befolkningen ut av fattigdom. Og det har skjedd hurtig. Til sammenligning ligger India, som har vært et åpent demokrati i mange tiår, langt bak - og uten utsikter til en lignende utvikling.
Modellen for dette styresettet er Singapore. En stat der ett parti og en familie (Yew) har sittet ved makten siden de første valgene i 1959. Under dette partiet har Singapore, en stat uten stedegne strategiske fortrinn, og på størrelse med Vestfold - med en kinesiskettet befolkning (70 prosent) - og totalt på størrelse med Norges befolkning, etablert seg som en av de mest framgangsrike i Asia.
Flere av beslutningene som har gjort Singapore framgangsrikt, ville trolig ikke vært mulige å gjennomføre i et tradisjonelt demokrati, slik som å innføre engelsk som offisielt språk. Lite kriminalitet, gode universiteter og høy kompetanse bidrar også til å gjøre landet attraktivt som finanssentrum og utgangspunkt for selskaper som investerer og etablerer seg i Asia.
Det spiller ingen rolle om katten er sort eller hvit så lenge den fanger mus.
Denne pragmatismen farger også forholdet til hvilket styresett man anser som det beste for landet, uavhengig av de personlige interessene kinesiske partimedlemmer måtte ha. -Og i en tid der vestlige demokratier preges av kaos, politiske endringer og handlingslammelse, kan det opplyste eneveldet virke stadig mer attraktivt- om ikke forlokkende.
Kinas styringsmodell har vist seg å være særdeles effektiv i å skape økonomisk vekst, velferd og i å løfte befolkningen ut av fattigdom. Og det har skjedd hurtig. Til sammenligning ligger India, som har vært et åpent demokrati i mange tiår, langt bak - og uten utsikter til en lignende utvikling.
Modellen for dette styresettet er Singapore. En stat der ett parti og en familie (Yew) har sittet ved makten siden de første valgene i 1959. Under dette partiet har Singapore, en stat uten stedegne strategiske fortrinn, og på størrelse med Vestfold - med en kinesiskettet befolkning (70 prosent) - og totalt på størrelse med Norges befolkning, etablert seg som en av de mest framgangsrike i Asia.
Flere av beslutningene som har gjort Singapore framgangsrikt, ville trolig ikke vært mulige å gjennomføre i et tradisjonelt demokrati, slik som å innføre engelsk som offisielt språk. Lite kriminalitet, gode universiteter og høy kompetanse bidrar også til å gjøre landet attraktivt som finanssentrum og utgangspunkt for selskaper som investerer og etablerer seg i Asia.
De siste tiårene har gitt Kina troen på at vestens demokratier ikke vil kunne levere det de ønsker seg. Snarere tvert i mot. USA som regnes som et demokrati er i realiteten styrt av multinasjonale selskaper. Av verdens 100 største økonomier var 69 multinasjonale selskaper i 2016. Resten var land. I tillegg tilkommer at et multinasjonalt selskap råder mer fritt over sine midler som ikke er like bundet opp i helsetjenester og andre lovpålagte oppgaver. Deres påvirkningskraft er derfor enda større enn deres størrelse i forhold til lands økonomier skulle tilsi.
Presset fra Vesten om å demokratisere Kina, oppfattes i Kina i stor grad som et press om å gi etter for Vestens multinasjonale selskaper, og gi disse den politiske påvirkningskraften de ønsker seg. Vestlige demokratiers agenda er heller ikke upåvirket av disse selskapenes prioriteringer, og alt fra skatteregimer til reguleringer og klimamål er sterkt påvirket. Den makten og innflytelsen multinasjonale selskaper med en viss nasjonal lojalitet gir, gjør dem også attraktive for nasjonalstaten. Derfor har Kina selv ønsket å utvikle slike selskaper og møter naturligvis motstand på dette.
Forskjellen på Kina og USA i denne sammenhengen er i stor grad at de multinasjonale selskapenes politiske innflytelse er mer begrenset i Kina. Den politiske risikoen for disse selskapene er dermed også større. McDonalds har 3000 utsalgssteder, Starbucks over 4000, Kina er Apples 3. viktigste marked, osv. Men det skjer på Kinas premisser, og det er til Kinas fordel ettersom dette ikke er selskaper de ikke kan klare seg uten, men kan lære av, og som man får makt over ettersom man kan regulere deres markedsandel og børskurs fra den ene dagen til den neste om det skulle bli nødvendig. Å innrømme denne markedsadgangen gir også legitimitet til egne multinasjonale selskaper som ønsker å ekspandere i vesten. En demokratisering ville innebære å svekke maktforholdet mellom utenlandske multinasjonale selskaper og statene de representerer, og den kinesiske nasjonalstaten.
En annen kilde til demokratisering er folkelig misnøye. I Kina har utløsende faktorer vært deres muslimske minoritet i nord, Tibet, fattigdom, korrupsjon og Hong Kong. Alle disse faktorene, og noen til, har nå strategier knyttet til seg som gjør at de ikke vil representere utfordringer i framtiden. En framtidig demokratisering vil derfor måtte komme fra en annen faktor under ekstreme omstendigheter, en kombinasjon av uforutsette hendelser eller som en følge rent vanstyre. Ingen av disse scenarioene er særlig sannsynlige.
Den som håper på en demokratisk utvikling i Kina, kan på bakgrunn av det jeg har vært inne på i det forrige, bare glemme det. Og det skal vi være glade for. Tvert imot gir det håp at 1/5 av verdens befolkning er under et styresett som søker det beste for sin befolkning, og i et tidsperspektiv ingen andre nasjoner planlegger for. Dette vil ganske sikkert gi en mer progressiv klimapolitikk, enn det vi ellers ville hatt.
Så selv om Kina langt ifra har et perfekt styresett, så har de en historikk, en handlingskraft, strategisk klokskap og en forbedringskultur som gjør at vestlige demokratier vil bli parkert innen få tiår. For en del hundre millioner mennesker gir Kina allerede et langt bedre liv enn vestens demokratier. Spørmålet er hvordan USA velger å demme opp for en kinesisk vekst basert på bl.a. russiske nærmest utømmelige ressurser.
Dagens strategi er kortsiktig og har sendt Russland i Kinas hender. Det kan bli dette tusenårets største strategiske feiltrinn begått av amerikanske politikere. Og man vil snart befinne seg i en situasjon lik den Kina var i for bare et halvt århundre siden, der man har et styresett som ikke fanger mus like godt som man ønsker. Demokratiers respons på det er krig.
Presset fra Vesten om å demokratisere Kina, oppfattes i Kina i stor grad som et press om å gi etter for Vestens multinasjonale selskaper, og gi disse den politiske påvirkningskraften de ønsker seg. Vestlige demokratiers agenda er heller ikke upåvirket av disse selskapenes prioriteringer, og alt fra skatteregimer til reguleringer og klimamål er sterkt påvirket. Den makten og innflytelsen multinasjonale selskaper med en viss nasjonal lojalitet gir, gjør dem også attraktive for nasjonalstaten. Derfor har Kina selv ønsket å utvikle slike selskaper og møter naturligvis motstand på dette.
Forskjellen på Kina og USA i denne sammenhengen er i stor grad at de multinasjonale selskapenes politiske innflytelse er mer begrenset i Kina. Den politiske risikoen for disse selskapene er dermed også større. McDonalds har 3000 utsalgssteder, Starbucks over 4000, Kina er Apples 3. viktigste marked, osv. Men det skjer på Kinas premisser, og det er til Kinas fordel ettersom dette ikke er selskaper de ikke kan klare seg uten, men kan lære av, og som man får makt over ettersom man kan regulere deres markedsandel og børskurs fra den ene dagen til den neste om det skulle bli nødvendig. Å innrømme denne markedsadgangen gir også legitimitet til egne multinasjonale selskaper som ønsker å ekspandere i vesten. En demokratisering ville innebære å svekke maktforholdet mellom utenlandske multinasjonale selskaper og statene de representerer, og den kinesiske nasjonalstaten.
En annen kilde til demokratisering er folkelig misnøye. I Kina har utløsende faktorer vært deres muslimske minoritet i nord, Tibet, fattigdom, korrupsjon og Hong Kong. Alle disse faktorene, og noen til, har nå strategier knyttet til seg som gjør at de ikke vil representere utfordringer i framtiden. En framtidig demokratisering vil derfor måtte komme fra en annen faktor under ekstreme omstendigheter, en kombinasjon av uforutsette hendelser eller som en følge rent vanstyre. Ingen av disse scenarioene er særlig sannsynlige.
Den som håper på en demokratisk utvikling i Kina, kan på bakgrunn av det jeg har vært inne på i det forrige, bare glemme det. Og det skal vi være glade for. Tvert imot gir det håp at 1/5 av verdens befolkning er under et styresett som søker det beste for sin befolkning, og i et tidsperspektiv ingen andre nasjoner planlegger for. Dette vil ganske sikkert gi en mer progressiv klimapolitikk, enn det vi ellers ville hatt.
Så selv om Kina langt ifra har et perfekt styresett, så har de en historikk, en handlingskraft, strategisk klokskap og en forbedringskultur som gjør at vestlige demokratier vil bli parkert innen få tiår. For en del hundre millioner mennesker gir Kina allerede et langt bedre liv enn vestens demokratier. Spørmålet er hvordan USA velger å demme opp for en kinesisk vekst basert på bl.a. russiske nærmest utømmelige ressurser.
Dagens strategi er kortsiktig og har sendt Russland i Kinas hender. Det kan bli dette tusenårets største strategiske feiltrinn begått av amerikanske politikere. Og man vil snart befinne seg i en situasjon lik den Kina var i for bare et halvt århundre siden, der man har et styresett som ikke fanger mus like godt som man ønsker. Demokratiers respons på det er krig.
RSS Feed